Portrettntervju med Rødhette

Ei jente i 18 års alderen kommer slentrende bortover mot benken jeg sitter på. Passelig langt hår som rekker henne til skuldrene. Hun setter seg ned ved siden av meg. ”Heisann.” Jeg hilser, og Rødhette fortsetter. ”Er det du som skal intervjue meg i dag?” Jeg forklarer henne hvordan intervjuet skal foregå mens hun lytter interessert og ser på meg med store kulerunde øyne. ”Jeg har gledet meg veldig til dette møtet, jeg har aldri blitt intervjuet før, selv om det er evigheter siden historien kom ut”.

Rødhette er kjent fra historien om ”Rødhette og ulven”, som er et europeisk folkeeventyr fra ukjent opphav. Historien har endret seg betraktelig i sin historie, og har vært ute for mange moderne tilpasninger og målinger. Versjonen mest kjente i dag er basert på brødrene Grimms versjon. ”Jeg må innrømme at jeg liker den gamle versjonen av Rødhette best, ikke alt det nye som er blitt laget opp igjennom årene.” Rødhette smiler sjenert ”Skal jeg bare fortsette?” Jeg smilte bekreftende til henne. ”Jeg har for eksempel sett filmen om meg som heter ”Sannheten om Rødhette og ulven”, dette gjør meg litt opprørt. Folk tror de vet alt om meg! Tenk å lage en slik film da.. Og ikke nok med det, så skal Raskemenn også begynne! Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre..” Rødhette rettet litt på frisyren og satte seg bedre til, før hun fortsatte. ”Selvsagt blir jeg smigret over alle som vil være som meg, men det får da være grenser.. De kan til og med få noe pervo noe ut av historien, som er beregnet for unger.” Rødhette sukket trist. ”Men nå til dags kan man vel ikke tenke seg noe annet”. Jeg fikk peilet samtalen litt inn på hvordan forholdet til andre hovedkarakterer i historien. ”Jeg kan absolutt ikke fordra bestemor! Hun skal alltid være så ordentlig og fornuftig.. Noen ganger blir det bare nok.. Ulven er jeg faktisk blitt ganske glad i. Det hender vi fortsatt treffes på fritiden og tar en kopp kaffe sammen, noe jeg setter stor pris på.” Rødhette reiste seg forsiktig og unnskyldte seg ”Jeg beklager, men har ikke tid til å være lengre. Håper du fikk noe ut av intervjuet og lykke til!” Jeg smilte og takket for at hun tok seg tid til å komme. Hun smilte til meg en siste gang før hun tuslet nedover gata.